Libanon hadde brutt sammen som land. Infrastrukturen og boforholdene for tusenvis av mennesker var lagt i grus. Det var et stort antall indre flyktninger, og regjeringen hadde omtrent ikke kontroll over landet sitt. I nord og øst var det syrerne som hadde kontroll, i sør kontrollerte israelerne. I Bekaadalen stod iranske revolusjonsgardister, nordøst for Beirut var det en kristen ministat, og i Shouf-fjellene styrte druserne. Beirut var delt av den grønne linjen som til alt overmål ble kontrollert av snikskyttere. I sør begynte de radikale sjiamuslimene å få økt oppslutning og innflytelse. Sjiaene delte seg mellom Amal og den nye radikale organisasjonen Hizbollah. PLO kontrollerte de palestinske flyktningleirene, UNIFIL hadde sitt ansvarsområde, i tillegg kom Haddads styrker. Det lille landet Libanon var delt opp i mange biter. Libanon var inne i en dyp krise, og myndighetene hadde minimal kontroll over både land og hær.

Likevel forsatte libaneserne å gjenreise det ødelagte. I januar 1983 begynte bulldosere å rydde vekk ruiner og rester etter barrikadene i Beirut. Myndighetene satte i gang et massivt gjenoppbyggingsprogram. Troen på fremtiden var kommet tilbake.

En familie måtte sette inn nye vinduer i huset tre ganger det året. Noen gjenoppbygde butikker og kontorer hele seks ganger. Midt oppe i all tragedien var det tross alt et lite lys av håp. Likegyldigheten som fulgte borgerkrigen hadde ikke tatt helt overhånd.